… Fra 1740-årene fikk imidlertid deismen konkurranse fra evangeliske vekkelsesbevegelser. Den viktigste av disse ble metodistvekkelsen, grunnlagt av den anglikanske presten John Wesley (1703-91). Begge Johns foreldre var anglikanere, men med puritanske aner. John Wesleys morfar, Samuel Annesley, hadde måttet fratre tjenesten som anglikansk prest i 1662 på grunn av at forkynnelsen fravek fra klassisk anglikansk tro. Tilsvarende måtte også Wesleys oldefar på farsiden fratre prestetjenesten samme året som morfaren – i 1662. Og året i forveien var Wesleys farfar blitt kastet i fengsel da han nektet å benytte gudstjenesteboken Book of Common Prayer.
Rundt 1696 flyttet John Wesleys foreldre til Epworth i Lincolnshire, hvor Samuel Wesley skulle virke som anglikansk prest. John fikk sin teologiske utdannelse ved Oxford University, hvor han startet studiene i 1720. I løpet av studiene leste han med stor interesse Rules and Exercises of Holy Living and Holy Dying av den anglikanske presten (og senere biskop) Jeremy Taylor. Her gjenkjente John Wesley noe av det samme han kort tid i forveien hadde tilegnet seg gjennom klassikeren The Imitation of Christ av middelaldermunken Thomas à Kempis, og han bestemte seg umiddelbart for å overgi alle sine ord, holdninger og handlinger til Gud. Han hadde skjønt at det var personlig helliggjørelse som var troslivets mål og hensikt. Hvordan han skulle nå dit, var imidlertid en annen sak.
Samme året ble Wesley ordinert til diakon i den anglikanske kirke. Han fortsatte samtidig universitetsstudiene ved University of Oxford med oppnådd mastergrad i 1727. Fremdeles fordypet han seg i fromhetslitteraturen, og i 1729 leste han to bøker av anglikaneren William Law, nemlig Christian Perfection og A Serious Call to a Devout and Holy Life. Da var han året i forveien blitt presteordinert.
Johns yngre bror Charles Wesley (1707-88) studerte også ved University of Oxford, og sammen med noen venner engasjerte han seg i kollektiv bønn og bibellesning. Også John vendte tilbake til universitetet, i 1729, hvor han ble en del av gruppen. Deres trosalvor skilte seg fra medstudentenes, og de ble gjerne nedsettende referert til som ‘The Holy Club’. Ordet ‘metodist’ kom senere, også dette i utgangspunktet en nedsettende referanse til deres rigide overholdelse av regelmessig faste (onsdager og fredager) og hyppig nattverdsdeltakelse. Gruppen besøkte også Oxfords fengsler hvor de søkte å dele evangeliet med de innsatte og distribuere oppbyggelsesbøker. De levde for øvrig på et økonomisk minimum, og det er ikke umulig at det skyldtes langvarig neglisjering av egen helse gjennom uansvarlig fastepraksis at en av deltakerne, William Morgan, døde i 1732.
John Wesley fortsatte å fordype seg i fromhetslitteratur, deriblant bøker av tyske pietister, og inklusiv av Ziegenbalg, som hadde reist ut som misjonær til den danske kolonien Trankebar i India. I 1735 ble Wesley forespurt om han selv kunne tenke seg utreise som misjonær, nærmere bestemt til den britiske kolonien Georgia i Amerika og i regi av det anglikanske selskapet Society for Promoting Christian Knowledge. Wesley takket ja til forespørselen, og i oktober samme år dro han sammen med broren Charles, som nylig var blitt ordinert til prestetjeneste. Sjøturen tok flere måneder, og John var synlig imponert over den harmoniske ro som han kunne observere blant tjueseks herrnhutiske medpassasjerer mens han selv ved flere anledninger var plaget av dødsangst når stormangrepene mot skipet stod på som verst.
Først i februar 1736 var de framme i Georgia, hvor John skulle virke som anglikansk prest i Savannah. Der ble han også kjent med den herrnhutiske biskopen August Spangenberg, som spurte om Wesley hadde frelsesvisshet. Wesley kunne bare svare at han trodde Jesus hadde dødd for verdens synder, men at han ikke med sikkerhet kunne si om seg selv at han var et Guds barn. En av grunnene til at Wesley valgte å fordype seg i tysk språk var utvilsomt hans fascinasjon over og beundring av herrnhuternes tillitsfulle tro.
Både John og broren Charles (som var blitt plassert i Frederica) kom raskt på kant med flere av dem de var satt til å betjene som prester, og Charles valgte å dra tilbake til England allerede etter et halvt års tid. John alternerte deretter mellom de to britiske bosetningene i kolonien. En uheldig romanse mellom John og 18-årige Sophia Hopkey ble imidlertid klønete håndtert av John, idet Sophia i stedet giftet seg med en annen mann. Et sannsynligvis falskt rykte om at John ved en anledning hadde nektet henne deltakelse under menighetens nattverdsfeiring for å hevne seg for at hun hadde valgt en annen mann i stedet for å gifte seg med ham, fikk som konsekvens at også John bestemte seg for å dra tilbake til England, for hans del etter et nesten to-årig opphold i Amerika.
Dette er et utdrag fra boken Tro og tanke før og nå.
Legg igjen en kommentar