… Barratt hadde forlatt Norge med kurs for USA i september 1905 i den hensikt å samle inn penger til sin egen Bymisjon i Kristiania. Innsamlingsprosjektet mislyktes imidlertid, og mens han bodde i A.B. Simpsons ‘Alliance House’ i 250 W. Forty-fourth Street i New York City, kom han over et eksemplar av første nummer av Seymours Apostolic Faith-blad fra Azusa Street i Los Angeles. Nummeret var utgitt i september 1906, og samme måned initierte Barratt det som skulle bli en brevveksling med flere av Azusa Streets stabsmedarbeidere. Vi må huske på at på denne tiden innestod alle pinsevennene for det eskjatologiske budskapet om Kristi snarlige komme og tungetale som misjonsspråk hvis hensikt var å gi legitimitet til det eskjatologiske budskapet. Barratt mottok seks brev totalt fra Throop, Cook, Lum og Irwin, i tillegg til ett fra Seymour, som referert til tidligere. Og idet Barratt 15. november under et møte ved Maude Williams ‘mission’ i 250 W. 14th. Street i New York City ble bedt for av henne personlig og senere på kvelden av Lucy Leatherman og en ukjent nordmann, talte han ikke bare i tunger, men var sikker på at han i sin egen tungetale kunne skjelne mellom sju eller åtte ulike språk. Utvilsomt må han ha tenkt på gjenkjennelige jordiske språk, fordi pinsevennenes identifikasjon av tungetale med et ‘himmelsk språk’ var foreløpig ukjent.
Allerede i august 1906 hadde imidlertid Barratt møtt Anders Gustaf Johansson (Andrew G. Johnson), som ikke bare hadde mottatt ‘åndsdåp’ i Los Angeles, men lik Barratt skulle gjøre i november, var overbevist om under Åndens inspirasjon å ha talt flere jordiske språk. Begge fant husvære i ‘Alliance House’ i W. Forty-fourth Street, og Barratts påstand om at han på den tiden ikke kjente til Azusa Street og at Johansson ikke delte ett ord om sine egne erfaringer derfra, synes mer enn usannsynlig, ikke minst fordi Johansson hevdet det motsatte. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må ha vært Barratt som talte usant.
Vekkelsen med utspring i Azusa Street spredte seg raskt, ikke bare til omkringliggende byer og steder, men på tvers av hele nasjonen. Alfred Goodrich og Lillian Parr forlot Azusa Street så tidlig som juli 1906 med tanke på misjonsvirksomhet utenfor landets grenser og satte kurs for India i januar 1907. De ble raskt etterfulgt av andre. Robeck mener at Lucy Leatherman fungerte som koordinator for “[a] missionary sending strategy” til Afrika. Rundt 1. desember ankom ti “first-time [Pentecostal] missionaries” (og tre små barn) New York City. Selv om de hadde brutt opp fra Azusa Street “at different times, between August and November”, syntes ankomsten i New York City forholdsvis koordinert og de ble referert til som en samlet gruppe. Ifølge Robeck bodde de alle i ‘Alliance House’ (iallfall noen av dem, og de øvrige like i nærheten) hvor også Barratt var innkvartert. Og “they all worshipped together at the Union Holiness Mission at 351 West Fortieth Street, a small African American congregation led by Elder Sturdevant.”
Hvem var så disse misjonærene? Den mest kjente av dem var naturligvis Lucy Farrow, den afroamerikanske hellighetspastoren i Houston, Texas som hadde introdusert Seymour for Parham og som ble invitert til Los Angeles for å bistå Seymour under bønnemøtene i Bonnie Brae Street og senere under de regulære møtene i Azusa Street. Det er også interessant å merke seg at Julia Hutchins (sammen med mannen Willis), grunnleggeren av den afroamerikanske menigheten i 1604 Ninth Street i Los Angeles hvor Seymour var blitt innbudt som menighetens pastor fordi hun selv følte misjonskall til Liberia, var med i flokken av de ti nå med kurs for Afrika. Selv om hun hadde avvist Seymour etter kun en ukes tid i Los Angeles på grunn av hans forkynnelse vedrørende tungetale som det synlige tegnet på at man hadde mottatt ‘åndsdåpen’, var hun senere åpenbart blitt vunnet for det samme budskapet. Innenfor den samme gruppen på ti utmerket også ekteparet Samuel og Ardella Mead seg. De hadde tidligere vært metodistmisjonærer i Angola i om lag 20 år. Ifølge Robeck var ekteparet “often mentioned as helping to identify [alleged human] languages spoken [in tongues] at the [Azusa Street] mission – though they were not alone in doing so.” Jeg nevner også George Batman i gruppen som en som ivrig kunne vitne om at Gud på overnaturlig vis hadde gitt ham seks ulike språk og befalt ham om å reise til Monrovia, hovedstaden i Liberia. Barratt fikk slik ikke bare anledning til 18 dagers felleskap og interagering med noen av disse i New York City, i det minste fra 21. november til misjonærene satte seil for England 8 desember, med kurs for Afrika, men han var endog medpassasjer på RMS Campania. Dette innebærer 25 hele dager med felleskap og gjensidig interaksjon med Azusa Street-misjonærene fra de ankom New York City til det britiske havfartøyet ankom Liverpool 15. desember. …
Utdrag fra bind 1 av Fra hellighetsbevegelse til norsk karismatikk.
Legg igjen en kommentar