Kjent er beretningen da Gud gav Jeremia instruks om å “gå ned til pottemakerens hus!” (Jer 18:1). Der observerte han hvordan pottemakeren arbeidet ved dreieskiven og “når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig” (Jer 18:4). Dette ble en illustrasjon for hvordan Gud, på samme måten som pottemakeren, hadde rett til å gjøre med Sitt folk slik Han “syntes det var riktig”:
Se, som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus. Snart truer jeg et folkeslag eller et rike med å rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom det folket jeg har truet, vender om fra ondskapen sin, da angrer jeg på det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Snart lover jeg et folkeslag eller et rike å bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg på det gode jeg hadde tenkt å gjøre mot dem (Jer 18:6-10).
Vi forberedes allerede nå på en forfølgelse av Jeremia (Jer 18:18), som vil konkretiseres i et senere kapittel. Vi leser så at Jeremia kjøpte en leirkrukke, og i nærvær av flere av de eldste i folket og noen av prestene knuste han krukken for øynene på dem samtidig som han uttalte domsord over kongen, lederskapet og folket for øvrig på grunn av vederstyggelig avgudsdyrkelse: “De tente offerild her for andre guder som verken de eller fedrene eller Judas konger kjente. De fylte dette stedet med blod fra uskyldige. De bygde offerhauger for Baal for å brenne barna sine i ilden som brennoffer for Baal” (Jer 19:4-5). Det er ikke usannsynlig at det villfarne folket, i misforstått spiritualitet, har trodd at det å ofre et barn til Gud var noe edelt, og Gud uttrykte derfor gjennom Jeremia at “Det har jeg ikke pålagt dem og ikke sagt til dem; det har aldri vært i mine tanker” (Jer 19:5).
Jeremia ble nå pisket og satt i gapestokk inntil dagen etter (Jer 20:1-3). For første gang nevnte nå Jeremia babylonerne eksplisitt idet han igjen profeterte mot folket: “Og hele Juda vil jeg gi over i hendene på kongen av Babel. Han skal føre dem i eksil til Babel og hugge dem ned med sverd” (Jer 20:4). Dette skjedde sannsynligvis under Jojakims regjeringsperiode, gjerne mellom år 609 og 605, mens Jeremia fremdeles hadde en offentlig profettjeneste. Jeremia opplevde forfølgelsen fra sine landsmenn så tung at han skulle ønske han selv aldri hadde vært født (Jer 20:14-18).
Overgangen fra kapittel 20 til 21 er abrupt, og vi leser at stemningen har snudd og kong Sidkia sender bud til Jeremia og ber ham søke råd hos Gud fordi nasjonen angripes av babylonerne: “Kanskje Herren vil gjøre et under for oss, som han så ofte har gjort, så fienden drar bort” (Jer 21:2). Jeremia gjentar imidlertid det samme budskapet som han har forkynt så mange ganger før: Ikke bare babylonerne, men Gud selv skal “kjempe mot [dem] med utstrakt hånd og sterk arm, i vrede, harme og veldig sinne” (Jer 21:5). Dette må ha vært i år 588 f.Kr., under den babylonske hærens kringsetting av Jerusalem.
Utdrag fra boken Skjønner du det du leser? Det gamle testamente
Legg igjen en kommentar