Resource Page for Pentecostal Theology and History

Åpenbaringskunnskap?

Jeg tror at Gud ‹taler›, det vil si har gitt og fortsatt gir seg til kjenne. Heb 1:1-2 sier at «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen.» Innenfor teologien skjelner man gjerne mellom Guds almenne og spesifikke åpenbaring. Den almenne – eller naturlige – åpenbaringen er i utgangspunktet tilgjengelig for alle og enhver, ikke minst gjennom det man kan observere gjennom skaperverket, som igjen lar oss «ane Guds eksistens og se glimt av hans makt og velde.»[1] Hvordan kan det nemlig eksistere et skaperverk uten at dette har blitt til gjennom en Skaper?

Ikke bare skaperverket, men også Jesu inkarnasjon og selve Bibelboken kan vi kalle åpenbaringer, det vil si synlige uttrykk for Guds meddelelse eller åpenbaring til mennesker. Disse skiller seg imidlertid fra den spesifikke åpenbaringen, eller Gudsmeddelelsen, som kun er tilgjengelig ved at Gud på en særskilt måte opplyser oss på individnivå, for eksempel om et konkret innhold i Bibelordet.  Rom 3:23-24 sier at vi alle er syndere,[2] men uten at Guds Ånd overbeviser oss personlig om at vi er syndere som trenger Guds nåde i  Kristus, har vi ikke fått del i den spesifikke åpenbaringen, som krever Guds særskilte inngripen i våre liv.

Ingen av de to åpenbaringsformene, almenn eller spesifikk åpenbaring, gir uttømmende informasjon om hvem Gud er. Det Bibelen forteller om hvem Gud er, gir imidlertid tilstrekkelig innsikt slik at vi kan motta Jesus som frelser og leve det livet Gud ønsker for oss, men Gud er likevel mye større og mye mer enn det Han har valgt å nedfelle i Bibelen.

Som vi allerede ser, brukes ordet ‹åpenbaring› på ulike måter: for eksempel, allmenn og spesifikk åpenbaring. Både allmenn og spesifikk åpenbaring peker imidlertid på et konkret objektivt åpenbaringsinnhold, det være seg skaperverket, Jesu inkarnasjon eller det fysiske Bibelordet, eller eventuelt Guds spesifikke åpenbaringsinnhold: for eksempel i et konkret skriftsted. I mange karismatiske sammenhenger taler man imidlertid også om et subjektivt åpenbaringsinnhold som man selv på overnaturlig vis har mottatt. Vanligvis kobles dette sammen med en såkalt trichotomisk antropologi hvor mennesket inndeles i de tre bestanddelene ånd, sjel og legeme. Da sier man gjerne at Gud taler – eller ‹åpenbarer› seg – til det troende mennesket i dets iboende gjenfødte ånd.

Jeg husker selv hvordan jeg i min ungdom ble undervist om ‹de to typer kunnskap›, det vil si en type kunnskap gjennom sanseapparatet og logisk deduksjonsvirksomhet og en annen type kunnskap, Gudsåpenbaring, til min gjenfødte ånd. Et såkalt skriftbevis fant jeg i 1 Kor 2:9–10, som sier:

Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.

Her syntes apostelen Paulus å kontrastere to ulike former for kunnskap: en kunnskap gjennom øye og øre, altså fysisk sansekunnskap og en annen type kunnskap gjennom Åndsåpenbaring. Men hva er egentlig konteksten i 1 Kor 2? Paulus taler om en egen type visdom som ingen mennesker tidligere hadde fått del i. «Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte» er imidlertid ikke talt inn i en kontekst hvor Paulus søker å vesensbestemme menneskets indre natur: ‹øye› og ‹øre› er nemlig kun delorganer på menneskelegemet og representerer i så måte mennesket som helhet: Den visdom Gud ønsket å meddele en, var ikke noe mennesket i seg selv kunne observere eller tenke ut i «menneskehjertet». I stedet hadde den troende fått del i denne visdommen fra Gud. Vi kan imidlertid ikke utlede hvordan den subjektive åpenbaringen blir den troende til del, for eksempel gjennom ens iboende ånd. Meddelelsen av Guds ‹åpenbaring› kan gjerne skje i et samvirke gjennom sensorisk observasjon, ved å lese Bibelen og få en overbevisning fra Gud. Jeg opplever at det er det objektive åpenbaringsinnholdet (altså det konkrete innholdet Gud formidler, for eksempel frelse ved nåde og tro) som er Paulus hovedanliggende, ikke en subjektiv åpenbaring til den troende med fokus på ens gjenfødte ånd som erkjennelseskilde. Paulus taler altså ikke om to typer kunnskap tilgjengelig for det troende menneske, men om det faktum at Gud har gitt konkrete innsikter som mennesket ikke av seg selv var i stand til å tenke ut. Jeg tror ikke på noen spesifikk åpenbaringskunnskap fra min gjenfødte ånd som garanterer for sannhetsgehalten i det jeg til enhver tid måtte tro og mene. For meg refererer ‹åpenbaring› hovedsakelig til et objektivt innhold gitt av Gud, slik Han har ansett det hensiktsmessig. Fokuset blir ikke da at jeg har mottatt en åpenbaring, men at Gud har gitt denne. Den formidles hovedsakelig gjennom Bibelordet, hvilket betyr at vi alle har et ansvar for i bønn og ydmykhet å lese Bibelen i sammenheng for etter beste skjønn å tolke det som har blitt skrevet inn i en gitt historisk situasjon og på ansvarlig vis forsøke å applisere dette budskapet i dag.


[1] Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro (Oslo: Nye Luther, 1980), s. 86.

[2] «For alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.»

Et lite utdrag fra min uferdige bok, Jeg tror.

Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *