Resource Page for Pentecostal Theology and History

Jeg tror

Her forsøker jeg meg på en liten teaser – for å skape interesse rundt en av mine neste bøker, som har fått arbeidstittelen Jeg tror:

Dette er fjerde og siste bind i en serie hvor jeg prøver å trekke ut det ‹beste› i betydningen det mest matnyttige i fagteologien[1] slik at dette forhåpentligvis kan oppleves relevant også blant vanlige ‹menighetskristne›. De tre tidligere bindene består av (1) en gjennomgang av de 39 bøkene i Det gamle testamente, (2) en tilsvarende gjennomgang av de 27 bøkene i Det nye testamente og (3) en gjennomgang av det jeg personlig opplever er viktigst å kjenne til om allmenn kirke-historie.

Dette fjerde bindet har fått tittelen Jeg tror, og jeg søker her å gi en læremessig eller dogmatisk fremstilling og sammenfatning av det jeg anser som de viktigste bibelske trossannhetene. Jeg skriver som trinitarisk pinsevenn / karismatiker og håper denne serien, og ikke minst dette siste bindet, kan bidra til å øke den teologiske eller læremessige bevisstheten blant karismatiske kristne.

I perioden fra 2002 til 2009 utgav jeg tidsskriftet Refleks, med undertittel med karismatisk kristendom i fokus og hvor et uttalt mål med tidsskriftet nettopp var å bidra til «en sterkere historisk og teologisk bevissthet innenfor egne rekker.»[2] I løpet av tidsskriftets levetid ble det publisert 71 artikler i tillegg til 14 bokanmeldelser.[3] I ettertid opplever jeg nok å ha lyktes bedre i å bidra til en sterkere historisk enn teologisk bevissthet, både gjennom tidsskriftet Refleks og gjennom ti bokutgivelser på forlaget Refleks-Publishing og andre også på Akademia forlag.[4] Det er dermed først gjennom denne firebinds-serien at jeg føler at jeg har begynt å ta tak i ‹visjonen› eller ønsket om å bidra til en sterkere teologisk bevissthet blant pinsevenner og karismatiske kristne som ikke har hatt anledning til eller har valgt å studere teologi.

Fagteologien består av flere underdisipliner, og grovt sett kan vi inndele disse i fire: nemlig studiet av (1) Det gamle testamente, (2) Det nye testamente, (3) Kirkehistorie og (4) Systematisk teologi. I så måte kan man kanskje si at teologisk bevissthet inkluderer også en viss historisk bevissthet (jfr. underdisiplinen kirkehistorie). Når vi på norsk sier systematisk teologi, er dette gjerne en sekkebetegnelse som i alle fall inkluderer de tre fagene etikk, religionsfilosofi og dogmatikk (troslære), mens det engelskspråklige Systematic Theology som regel innsnevres til kun å gjelde faget dogmatikken. Og selv om jeg ikke i denne boken primært henvender meg til en akademisk leserkrets, er det likevel en dogmatisk lærebok jeg ønsker å skrive.

Jeg er selvsagt ikke den første som gjør dette, men støtter meg til hva skolerte dogmatikere tidligere har skrevet, både på norsk og andre språk. Hvilke bøker det dreier seg om, vil reflekteres både i fotnotene og i litteraturlisten bakerst.

Allerede i 1990 kom den første dogmatiske fremstillingen på nesten 400 sider skrevet av en norsk pinsevenn.[5] Så gikk det faktisk 34 år før det kom en ny norskspråklig dogmatikk ut fra et pinseorientert, eller eventuelt karismatisk, perspektiv.[6] Likevel både håper og tror jeg at min egen bok kan være med å fylle et behov innenfor en hovedsakelig pinserelatert kontekst. Som for de tre øvrige bindene i denne serien, henvender jeg meg også her hovedsakelig til bibelskoleelever – og lærere, samt til pastorer og øvrige menighetsledere som kanskje ikke har hatt anledning til å sette av flere år til heltidsstudier innenfor teologifaget.

Selvsagt vil jeg gjerne også nå fotfolket. Den amerikanske teologen, som for øvrig også er karismatiker, Wayne Grudem, spør retorisk hvorfor kristne flest bør studere dogmatikk og bruker flere sider på å besvare sitt eget spørsmål.[7] Mitt eget korte svar er at det finnes avsnitt i Det nye testamente som nettopp vektlegger viktigheten av å ta vare på læren (1 Tim 4:13). Og hvordan kan vi ta vare på denne om vi ikke har et personlig forhold til hva vi tror og hvorfor vi tror det vi tror?

De tidlige kirkefedrene talte gjerne om ‹trosregelen› (latin: regula fidei), som var en «kort sammenfatning av den kristne tro slik den kom til uttrykk i apostlenes forkynnelse og var bevitnet i de fire evangeliene og i Paulus’ brev – som alle var skrevet i det 1. århundre.»[8] Sannsynligvis er det riktig at denne trosregelen ikke var noe fast formular, men «noe mer abstrakt, nemlig selve trosinnholdet.»[9] Også i Paulusbrevene finner vi ansatser til en kort trosbekjennelse.[10] Det er slett ikke utenkelig at denne, om den virkelig er en trosbekjennelse, kan ha hatt sin Sitz im Leben, som tyske teologer gjerne ville ha sagt, nemlig sin funksjon eller ‹plass i livet› i forkant av at man ble døpt i vann. I alle fall på et senere tidspunkt i oldkirken kjenner man til at dåpskandidatene måtte avlegge en trosbekjennelse, selv om det varierte om bekjennelsen var et bekreftende svar på ulike trosspørsmål, som at man tror på Faderen, Sønnen og Ånden, eller var såkalt deklarativ, det vil si at dåpskandidaten selv fremsa bekjennelsen i menighetens påhør.

Ulike varianter av oldkirkens trosbekjennelser lar seg lokalisere, og de vi kjenner som har vært i bruk i Vestromerriket, er en videreutvikling av den såkalt ‹gammelromerske bekjennelse›. Denne ble sannsynligvis opprinnelig forfattet på gresk, hvilket innebærer at den har fått sin endelige form mens gresk fremdeles var gudstjenestespråk i Roma, det vil si på 200–tallet e.Kr.[11] Bekjennelsen lyder slik i norsk språkdrakt:

Jeg tror på Gud Fader den Allmektige

og på Kristus Jesus, hans eneste sønn, vår Herre,

som ble født av Den Hellige Ånd og jomfru Maria,

ble korsfestet under Pontius Pilatus,

ble begravet,

oppstod tredje dag fra de døde,

fór opp til himmelen,

sitter ved Faderens høyre hånd,

skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde

og på Den Hellige Ånd,

den hellige kirke,

syndenes forlatelse

kjødets oppstandelse.[12]

Vi skjønner nå at den danske presten og salmedikteren Nikolai F. S. Grundtvigs ‹mageløse Opdagelse› om at den såkalt apostoliske bekjennelse (Apostolicum) «var et ord direkte fra Jesu munn, gitt videre til apostlene og fra dem til kirken,»[13] umulig kan medføre riktighet. Tvert imot er Apostolicum[14] en sydfransk variant og utvidelse av den gammelromerske bekjennelsen som har fått sin endelige form mens Karl den store var konge over frankerne på slutten av 700–tallet e.Kr.[15]

De ulike reformasjonskirkene har hver sine tros- og lærebekjennelser: den anglikanske kirke har bekjennelsesskriftet Thirty-Nine Articles, de lutherske kirkene har blant annet Confessio Augustana og kalvinske troende har blant annet Heidelbergkatekismen fra Tyskland og Westminster Confession fra England, i tillegg til at de alle er læremessig forpliktet på de tre oldkirkelige symbolene eller bekjennelsesskriftene, nemlig Apostolicum, Nicenum og Athanasianum.

Nå tror jeg, som protestanter flest, at «den eneste regel og norm som all lære og alle lærere skal prøves på og dømmes etter, er utelukkende de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente.»[16] Bibelen er norma normans, det vil si bestemmende norm mens bekjennelsesskriftene i beste forstand kun kan være norma normata, altså avledet norm.[17] Som den østerriksk-svenske teologen Aleksander Radler hevdet, er det dogmatikkens oppgave «att beskriva och analysera innehållet i bekännelserna och att tydliggöra det som blott är antytt eller underförstått.»[18] Jeg vil derfor i stor grad la de ulike leddene i Apostolicum styre denne bokens struktur. Samtidig vil jeg, naturlig nok, skjele til den strukturen som ofte benyttes i tradisjonelle dogmatikk- eller Systematic Theology-fremstillinger.


[1] I snever forstand betyr teologi læren eller talen om Gud, men i utvidet betydning hele Bibelens lærefremstilling. Kjell Olav Sannes, Troens kart – Guds landskap. Grunnlagsspørsmål i dogmatikken (Oslo: Luther forlag, 2008), s. 17.

[2] Geir Lie, «Forord.» Refleks – med karismatisk kristendom i fokus 1-1 (2002), s. 1.

[3] «Index.» Refleks – med karismatisk kristendom i fokus 8-1 (2009) s. 103-108.

[4] Blant disse vil jeg gjerne nevne ettbindsoppslagsverkene jeg selv var redaktør for, nemlig Norsk pinsekristendom og karismatisk fornyelse. Ettbinds oppslagsverk  og Løft dem opp. Kjente lederskikkelser innen internasjonal hellighets-, pinse- og karismatisk bevegelse, samt bibliografien om norske forhold: Hellighetsbevegelsen, plymouthbrødrene, pinsebevegelsen og moderne karismatikk – en bibliografi, og tobindsverket Fra hellighetsbevegelse til norsk karismatikk. Disse er tilgjengelig via www.amazon.com.

[5] Alf Somdal, Tro og lære. Et forsøk på en samlet presentasjon av pinsevennenes tro og lære (Oslo: Filadelfiaforlaget, 1990).

[6] Sten Sørensen, red. Dette tror vi. Sentrale teologiske og verdimessige spørsmål (Kjeller: Hermon forlag, 2004). I tillegg til Sørensen selv bidrar kjente norske pinse-forkynnere som Aril Svartdahl og Arnfinn Clementsen med egne kapitler. Det samme gjør flere av lærerne ved Høyskolen for Ledelse og Teologi (HLT).

[7] Wayne Grudem, Systematic Theology. An Introduction to Biblical Doctrine (Grand Rapids, MI: Zondervan Publishing House, 1994), s. 26–29.

[8] Reidar Hvalvik, «Den kristne kanon.» [Internett] Tilgjengelig fra: https://snl.no/ den_kristne_kanon [Lest 29. februar 2024].

[9] Oskar Skarsaune, Troens ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene (Oslo: Luther forlag, 1997), s. 15.

[10] «For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv» (1 Kor 15:3-5).

[11] Skarsaune, Troens ord s. 44.

[12] Skarsaune, Troens ord s. 43.

[13] Skarsaune, Troens ord s. 14.

[14] «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.»

[15] Skarsaune, Troens ord s. 40.

[16] Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro (Oslo: Luther Forlag, 4. oppl., 1994), s. 15.

[17] Modalsli og Engedal, Evangelisk tro s. 39.

[18] Aleksander Radler, Kristen dogmatik. (Lund: Studentlitteratur, 2006), s. 12.

Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *