… Kapittel 12, som omtaler nådegavene “visdoms tale”, “kunnskaps tale”, “tro”, “nådegaver til å helbrede”, “kraft til å gjøre undergjerninger”, “gave til å tale profetisk”, “gave til å prøve ånder”, “ulike slag tunger” og “tydning av tunger”, har neppe til hensikt å vise spredningen av åndsgavene. I stedet tror jeg meningen er å vise at alle genuine nådegaveuttrykk har sin opprinnelse i Den Hellige Ånd. Ingen av de ni nådegavene som her omtales, heller ikke tungetalen, er å betrakte som høystatusgave. Alle som av hjertet kan si ‘Jesus er Herre’, gjør det “i Den Hellige Ånd” (1 Kor 12:3). Som troende er vi “med én Ånd […] alle døpt til å være ett legeme” (1 Kor 12:13). Om nådegavene kan ytre seg forskjellig, er alle troende like mye verd: “Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme” (1 Kor 12:4). Nådegavene blir gitt av Den Hellige Ånd slik Gud på suverent vis har bestemt. “Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig” (1 Kor 12:7).
Nådegavekapitlet er talt inn i en sammenheng av intern menighetssplid, som vi allerede har sett. Det er grunn til å tro at korintiernes positive vurdering av enkelte nådegaver både skapte en opplevelse av mindreverd og – hos andre igjen – en opplevelse av å være mer viktige enn de reelt sett var. På samme måte som vi i det naturlige skjuler eller dekker til de kroppsdeler “vi blyges ved” (1 Kor 12:23), er vi i menighetssammenheng kalt til å “kle med desto større ære” […] de lemmer som vi synes er mindre ære verd” (1 Kor 12:23). Kanskje snakker Paulus her om menighetsmedlemmer som tilsynelatende faller utenfor, de som verken kan påberope seg økonomisk eller sosial status, som ikke kan påberope seg en særskilt ‘visdom’, som ikke identifiseres blant de såkalt ‘sterke’ og som heller ikke har noen synlig nådegave tilsvarende de ni som opplistes i kapittel 12? Paulus sier: “De lemmer på legemet som synes å være de svakeste, de er nødvendige. […] Men Gud satte legemet slik sammen at han gav det ringeste størst ære, for at det ikke skal være splittelse i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre” (1 Kor 12:22, 24-25).
I så fall gir Paulus oss her en ny påminnelse om at løsningen på korintiernes problem var å innta et underordningsforhold til Kristus hvor de fulgte Hans selvoppofrende eksempel både gjennom sitt liv og sin død. Om ikke annet, er iallfall de “lemmer på legemet som synes å være de svakeste” (1 Kor 12:22), nødvendige for menigheten for øvrig fordi menigheten dermed får anledning til å praktisere det selvoppofrende eksempel Kristus har kalt oss til. Det er ikke bare snakk om frivillig å gi avkall på sine rettigheter, som vi har sett på i forbindelse med kapitlene 8-10, men “Gud satte legemet [menigheten] slik sammen at han gav det ringeste størst ære” (1 Kor 12:24). De som særskilt trenger det, skal derfor ha særskilt omsorg.
Riktignok har Gud “satt i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe til å styre, og ulike slags tunger” (1 Kor 12:28), men ikke for at umodne statussøkende korintiere skal overdrive sin egen betydning på bekostning av andre troende. Større enn alle nådegaver er nemlig kjærligheten. Er man preget av Guds kjærlighet, misunner man ikke troende med nådegaver som i ens egen menighet har statusverdi. Man ser heller ikke ned på troende som ikke har del i de samme ‘statusgavene’ som en selv har. Er man preget av Guds kjærlighet, vil man heller ikke profilere seg selv og sine nådegaver for å få økt oppmerksomhet rundt seg selv og sin såkalte åndelighet, for eksempel gjennom tungetale eller profetisk tale eller for den saks skyld gjennom en manipulerende prekenstil.
Nådegavene vil opphøre idet Jesus kommer tilbake, men Guds kjærlighet vil alltid bestå. Korintierne oppfordres til å jage etter kjærligheten, men også til å “søk[e] med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk” (1 Kor 14:1). Størstedelen av kapittel 14 sammenligner tungetalen og profetisk tale. Det er på mange måter samme tema som går igjen her som i tidligere kapitler av 1. Korintierbrev: det å ta hensyn til de andres behov. Tungetalen er hovedsakelig til privat oppbyggelse, mens “den som taler profetisk, taler til mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst” (1 Kor 14:3). Dessuten: “Den som taler i tunger, oppbygger [kun] seg selv. Men den som taler profetisk, oppbygger menigheten” (1 Kor 14:4). Derfor er den som taler profetisk “større en den som taler med tunger, – hvis han da ikke tyder det, så menigheten kan få oppbyggelse av det” (1 Kor 14:5). Det er ikke det at Paulus avskriver verdien av tungetale til privat oppbyggelse – han skriver nemlig at “Likevel ønsker jeg at dere alle talte med tunger” (1 Kor 14:5) og “Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle” (1 Kor 14:18). Hensikten med nådegavene er imidlertid ikke å markedsføre seg selv og sin åndelighet, men å tjene fellesskapet. Derfor, fortsetter Paulus, “i en menighetssamling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg ved det kan lære andre, enn ti tusen ord med tunger” (1 Kor 14:19). Videre fortsetter han: “Brødre, vær ikke barn i forstand!”, noe som tyder på at mange hadde et umodent forhold til tungetalen som en statusgave i stedet for å være opptatt av menighetsfellesskapet og hva som kunne bygge opp dette. …
Utdrag fra boken Skjønner du det du leser? Det nye testamente
Legg igjen en kommentar