Noen ganger har jeg det privilegiet å delta i uformelle samtaler med yngre kristne som er utrustet til tjeneste, og som har et ekte ønske om å utgjøre en forskjell i og for Guds rike.
Noen ganger gir det å være involvert i kristen virksomhet både privilegier og posisjoner, og for enkelte kan det til og med føre til at man overvurderer sin egen betydning.
Jeg hadde nylig en samtale, blant mange, med en person hvis innsikt jeg verdsetter dypt. I løpet av denne samtalen viste han til hvor viktig det er å behandle menneskene rundt seg godt når man stiger oppover til høyere posisjoner – fordi noen av de samme menneskene kan du møte igjen på vei ned!
Jeg har innsett at popularitet og synlighet i Guds rike er midlertidig, og at det på lang sikt ikke hjelper å ha sin primære identitet i nåværende, fremtidig eller tidligere tjeneste og/eller erfaring.
Jeg blir ganske ofte påmint om et besøk i København for rundt 30 år siden, da jeg besøkte Erik Larsson. Han var en eldre mann som tidligere hadde vært en populær karismatisk konferansetaler over hele Skandinavia. Vi gikk en tur i nabolaget hans da han møtte en av naboene sine, og spontant innledet en uformell samtale med henne. Det var tydelig for meg at de kjente hverandre overfladisk, og at dette ikke var deres første samtale.
Erik Larsson hadde anerkjent at det finnes ulike sesonger i livet. I stedet for å klamre seg psykologisk til fortiden, hadde han omfavnet sin nye fase. Hans primære identitet var ikke forankret i det å ha en synlig tjeneste.
Da jeg var yngre, sa jeg noen ganger til andre, og kanskje også til meg selv, at jeg ikke forankret identiteten min i mine evner (arbeids-/nytteverdi, men i hvem jeg var (egenverdi). Siden den gang har jeg innsett at det ikke er noe galt i det første; faktisk tror jeg det er psykologisk sunt å være bevisst på, og ha en viss identitet i, det vi er «gode på», for å si det slik. Slik sett er det ingenting galt i å ha identiteten vår i vårt tidligere, nåværende eller fremtidige livskall.
Likevel tror jeg det er viktig å ha noe å falle tilbake på når en potensielt synlig fase er over, og man går inn i usynligheten og der svært få mennesker vil være rundt en.
Intuitivt tror jeg mange av oss skiller mellom primære og sekundære identiteter. Men det kan også være nyttig å ta en bevisst titt på hva vi ønsker å plassere i den sekundære kategorien, og hva vi gjerne vil sette i den primære.
Legg igjen en kommentar